Røtter
Mellom to verdener, med røtter i begge
Noen ganger kjenner jeg på hvor sårbart det er å snakke om rasisme, fordi det er så nært, så personlig. Uansett hva man sier – enten man er innvandrer eller etnisk norsk blir det nesten alltid feiltolket. Noen tror man klager, andre tror man bagatelliserer.
Noen leser forsvar, andre leser angrep.
Men det jeg egentlig prøver å si, er: Hvordan kan vi møte rasisme på en måte som gjør oss mer samlet, ikke mer splittet?
Å være både og – ikke enten eller
Som en afrikansk kvinne som kom til Norge da jeg var tre år, har jeg mye på hjertet om dette temaet om rasisme – akkurat som mange andre innvandrere. Det jeg deler er ikke unikt, men jeg håper du likevel vil lese videre og kanskje finner et interessant perspektiv.
En del av meg er den voksne innvandrerkninnen på 37 år. En annen del er fortsatt den lille tre år gamle jenta som kom til Norge 17. mai – og som alltid vil være med meg.
Denne lille jenta bærer i hjertet både de etnisk norske som sto opp mot rasismen jeg møtte i barndommen, og de afrikanske røttene mine. Det var barndomsvenner, lærere og trygge voksne som ga meg støtte.
I dag har jeg fortsatt nære bånd både til afrikansk og norsk kultur, og jeg kjenner meg hjemme i begge. Jeg ser ikke meg selv som “for norsk”, og heller ikke bare som en innvandrer. Jeg er en afrikansk innvandrer fra Sør-Sudan, men jeg beskytter både mine afrikanske og mine norske røtter.
Men hvordan kan jeg ha norske røtter?
Jeg har norske røtter fordi jeg, som barn på flukt fra borgerkrig, ble ivaretatt da jeg kom hit. Tross all rasismen jeg opplevde i gatene og på skolen, fantes det også mennesker som inkluderte meg, inviterte meg i bursdager, tok meg med på hyttetur og viste omsorg.
Det norske samfunnet vannet mine «røtter», beskyttet meg mot vinden og ga meg sol til å vokse. For meg betyr vann tilhørighet – for røtter trenger vann for å leve. Solen er fellesskapet – den gir varme og liv, og får mennesker til å blomstre. Vinden er rasismen og motstanden – hard og kald, og noe man må lære seg å bli robust mot, men man kanskje ikke klarer å stå imot helt alene.
Jeg håper at du som forelder med innvandrerbakgrunn er med på å skape god jord for dine barns røtter. For de barna som kanskje aldri opplevde det jeg gjorde – å bli ivaretatt og inkludert i samfunnet – er mer sårbare.
Derfor må vi jobbe for et mer inkluderende samfunn, slik at ingen havner utenfor, og alle får det fellesskapet og den beskyttelsen de fortjener.
Røtter som vokser i god jord
Disse røttene er avgjørende i kampen mot utenforskap – en faktor som, selv om det ikke alltid skjer, kan føre til at enkelte havner i ekstreme miljøer.
Hva skjer når man ikke føler kjærlighet til landet sitt?
I verste fall kan det skape destruktive holdninger og hat. I beste fall kan det gi fellesskap, tilhørighet, et ønske om å integrere seg, beskytte medborgere og bidra tilbake til samfunnet.
For meg har dette vist seg på mange arenaer – fra barnehage og skole til arbeid for FN. Jeg ser det samme hos andre innvandrere: mennesker som velger å bruke sine erfaringer som god jord til å skape noe bedre for neste generasjon.
Jeg starter her fordi vi innvandrere må reflektere over hvilke holdninger vi viderefører til barna våre når vi kommer til et nytt land. Disse holdningene former barna, deres ungdomstid og hvilke valg de tar senere i livet.
Viktigst av alt skriver jeg dette fordi jeg fortsatt ser den samme kjærligheten jeg opplevde som barn – nå i voksen alder. Jeg ser foreldre som inkluderer, som utfordrer andres rasistiske holdninger på skolen, og som støtter innvandrere.
Rasisme, sorg og hva vi lærer barna våre
På denne bakgrunnen deler jeg mine egne tanker om begrepet “hvite tårer”.
For meg er det faktisk trist å lese.
Dette er ikke skrevet mot innvandrere, og heller ikke for å alliere meg med nordmenn for å bli likt – om noen av mine egne skulle tolke det slik.
Jeg ble aldri oppdratt med et “oss mot dem” – hvite mot svarte.
Mye har preget meg som voksen, spesielt drap på innvandrere kun på grunn av hudfarge – slik som det rasistiske drapet på Tamima Nibras Juhar.
Jeg husker en samtale med min mor der jeg spurte hva som skjedde med verden.
Hun svarte rolig:
“Verden har alltid vært slik, men nå begynner du å bli voksen.”
Som voksen ser man ting annerledes. Man får øye på sammenhenger og nyanser. Derfor er det så viktig at vi voksne tenker over hvilke svar vi gir, og hvilket verdensbilde vi viderefører til barna våre.
Vi lever ikke i en sort-hvitt verden – den er fargerik.
"Hvite tårer"
Julia Wanda
