Når medfølelse blir splittelse

‍

Det siste som trengs når rasisme tar liv, er å skape splittelse i samfunnet.

I Norge, hvor majoriteten er etnisk norske, er det naturlig at mange nordmenn uttrykker sorg, medfølelse og støtte når tragedier rammer. Det å vise følelser – sorg, sinne, empati – er ikke feil. Det å sørge, å gråte, å delta i markeringer og marsjer, er ikke “hvite tårer”.

‍‍

Tårer er blanke, uansett hvem som gråter.

‍

Jeg har lagt merke til følgende i sosiale medier blant enkelte innvandrere: “white tears”

Begrepet “white tears”

Dette brukes som et gjennomgående argument mot politikere og nordmenn, og antyder at deres sorg ikke er ekte, men en måte å lindre skyld på. Dette generaliserer alle hvite mennesker og nordmenn som privilegerte og kyniske, noe som kan oppleves som polarisering.

Oppdeling mellom “white” og “visible minorities”

Disse tekstene skiller tydelig mellom hvite mennesker og “Muslim and visible minority voters”, og setter dem opp mot hverandre. Dette skaper et vi–dem-perspektiv som kan forsterke splittelse i stedet for å bygge fellesskap mot rasisme.

Politikk vs. samfunn

Flere blander kritikk av politikere med karakteristikker av en hel befolkning. Selv om kritikken av systemer og institusjoner er relevant, kan det å rette den mot hele grupper basert på hudfarge oppfattes som polariserende.

Frarøver følelser

Ved å hevde at “white tears” ikke hedrer offeret og implisere at nordmenns medfølelse er feil, frarøves mennesker retten til å uttrykke ekte sorg, noe som kan oppleves som splittende og ekskluderende.

Samtidig ser vi en parallell i hvordan enkelte uttrykk brukes om minoriteter. Når nordmenn omtales som “hvite” og innvandrere som “svarte mennesker”, frarøves mørkhudede deres nasjonalitet og individuelle identitet. Mange er afrikanere, brune, mørkhudede, eller representerer to ulike nasjonaliteter – mennesker med sammensatte røtter og unike historier.

På samme måte kan begrepet “hvite tårer” frarøve mennesker retten til å vise følelser, og skape unødvendig skyld eller distanse der det burde være medfølelse.

Konsekvenser av å mistenkeliggjøre nordmenns sorg

Når begreper som “hvite tårer” ropes høyt og lenge, kan det få utilsiktede følger: Folk vil trekke seg fra offentlige minnemarkeringer og støtteerklæringer, og velge å følge markeringene hjemme foran PC-skjermen i stedet for å vise følelser offentlig.

Dermed mister samfunnet verdien av et samlet fellesskap som står sammen mot rasisme, og muligheten for at nordmenn kan marsjere sammen i gatene går tapt. Med slike begreper risikerer vi at viktig samfunnsengasjement blir redusert, og at splittelsen øker – nettopp det motsatte av det som burde være målet.

Jeg vil derfor fraråde innvandrere å bruke slike begreper.

Når vi gjør det, vinner nettopp de som ønsker splittelse og et usivilisert samfunn.

Støtten fra et samlet samfunn – uansett hudfarge – har en konkret og uvurderlig effekt for familie og de nære som rammes. Den viser at rasismen ikke får definere Norges gater, at medmenneskelighet og solidaritet fortsatt er normen.

Vi trenger ikke å skape splittelse gjennom begreper som “hvite tårer”. Vi trenger handling mot rasisme, ansvarliggjøring av institusjoner som svikter, og reell støtte til minoritets- og immigrantmiljøer.

Bygg broer, ikke murer, i barns verdsbilde

Vi må også tenke på barns reaksjoner når de hører dette begrepet hjemme:

Hvordan tolker de sine etnisk norske medelevers følelser på skolen?

Barn ser kanskje ikke hele bildet, eller situasjonen rundt, og dermed kan slike uttrykk bidra til at de vokser opp med et unødvendig fiendtlig bilde av nordmenn – og kanskje ikke tar imot en unnskyldning selv om et annet barn ber om tilgivelse og gråter.

Tårer kjenner ingen hudfarge. Medfølelse kjenner ingen nasjonalitet.

‍
Når vi sørger, står vi sammen som mennesker.

‍

Et trygt Norge for alle

Jeg leste så fint et sted på Facebook, i et innlegg av Eivind Trædal:

Deler dette sterke budskapet fra familien til Tamima, som ble drept mens hun var på jobb for fellesskapet vårt:

Norge skal være et trygt land for alle, uavhengig av religion eller hudfarge.

Familien håper at denne tragedien kan minne oss alle på å verne om de verdiene samfunnet vårt bygger på – trygghet, respekt og likeverd – og at minnet om Tamima kan inspirere oss til å stå opp mot rasisme og vold med styrke, fellesskap og kjærlighet.

‍

Selv vil jeg gjenta: fellesskap og kjærlighet.

‍

Den retningen ting går i, bidrar verken til fellesskap eller trygghet for norske barn – dersom innvandrerbarn vender seg mot dem.

Det finnes ingen “hvite tårer”, ingen “svarte mennesker” – bare tårer, bare mennesker, bare medmenneskelighet når vi står sammen.

‍

Julia Wanda

‍