Når ugjerninger blir politiske merkelapper.

‍

Når det skjer en tragedie i Norge – et drap, en voldshandling, en ugjerning – blir det raskt et politisk spørsmål i sosiale medier.

Kommentarene flommer inn, og diskusjonen dreier seg ofte ikke om handlingen i seg selv, men om etnisitet, innvandring og religion.

På den ene siden er dette et viktig uttrykk for ytringsfriheten vår.

At mennesker får lov til å si hva de mener, er avgjørende i et demokrati, også når meningene er ubehagelige.

Samtidig må vi stille oss spørsmålet: er alle disse debattene like konstruktive? Eller kan de i blant bidra til å forsterke hat og mistenkeliggjøring, lenge før vi engang vet fakta?

‍

Når tragedier blir vinklet feil i sosiale medier

En tragisk hendelse fant sted da en kvinne i 30-årene, som arbeidet ved et botiltak på Kampen i Oslo, mistet livet etter å ha blitt angrepet av en 18 år gammel beboer.

I kommentarfeltene raste spekulasjonene umiddelbart: Var gjerningsmannen innvandrer? Var offeret muslim? Hvorfor fikk en 18-åring med kjent bakgrunn bo på en slik institusjon?

I stedet for å sørge med de etterlatte og prøve å forstå hva som hadde skjedd, dreide debatten raskt i retning av konspirasjoner, antakelser og hat.

Mange glemte at dette først og fremst var et brutalt tap av liv: En ny tragedie som registreres i statistikken – et tap som aldri kan erstattes.

‍

Krim

Drapet på Kampen

‍

Ytterkanter forherliger vold – uavhengig av ideologi

Ofte er det tilfeldigheter som avgjør om en person trekkes mot høyre- eller venstreradikalisme.

På ytterkantene har disse miljøene imidlertid mange likhetstrekk: Begge forherliger vold, og begge skaper et tydelig fiendebilde som rettferdiggjør ekstreme handlinger.

‍

Utenforskap

En viktig faktor som kan bidra til at noen havner i slike miljøer, er utenforskap. Samtidig må vi huske at ikke alle som opplever utenforskap blir radikale. Poenget er å reflektere over hvordan vi selv kan forsterke eller motvirke utenforskap i hverdagen.

Dette handler om mer enn politikk eller ideologi. Det gjelder de vi ikke tenker på i debatten: barna som blir mobbet, foreldrene som ikke inviterer andre barn til vennegrupper, voksne som føler seg utenfor på jobb, og de som til slutt mister livsgnisten – noen ganger helt tragisk. Ved å være bevisste på hvordan vi inkluderer eller ekskluderer, kan vi forebygge at utenforskap utvikler seg til noe mye mørkere.

‍

Høyreekstremisme finnes overalt – ikke bare blant «etniske nordmenn»

Mange forbinder høyreekstremisme med hvit nasjonalisme, rasisme og fiendtlighet mot innvandrere. Men sannheten er at høyreekstremisme ikke er bundet til én etnisk gruppe.

Den finnes i ulike land og miljøer, og motivasjonene varierer.

• Identitet og utenforskap: Enkelte med innvandrerbakgrunn kan oppleve utenforskap eller konflikt mellom egen identitet og samfunnet de lever i. Dette kan gjøre dem sårbare for radikalisering – enten til høyreekstremisme, islamisme eller andre ytterliggående retninger.

• Anti-innvandring vs. anti-muslimske holdninger: Det kan virke paradoksalt når personer med innvandrerbakgrunn trekkes mot høyreekstreme miljøer. Men noen retter sitt hat mot spesifikke grupper, som muslimer, jøder eller LHBT-personer, og finner likevel en plass i slike nettverk.

• Politiske eller personlige erfaringer: Noen har flyktet fra regimer eller bevegelser i hjemlandet som de oppfatter som islamistiske, venstreorienterte eller autoritære. I møte med et nytt samfunn kan dette utvikle seg til sterke anti-muslimske eller anti-venstre-holdninger, som igjen kan gli over i høyreekstreme miljøer.

Dette er viktig kunnskap. For dersom vi overser at høyreekstremisme kan ha mange ansikter, risikerer vi å forenkle problemet og mistenkeliggjøre hele grupper i stedet for å forstå de reelle mekanismene bak radikalisering.

‍

Hvordan oppleves dette for innvandrere i Norge?

For mange innvandrere i Norge kan slike hendelser være ekstra tunge å forholde seg til. Mange ønsker å bidra positivt til samfunnet, integrere seg og leve etter norske normer og verdier. Likevel opplever mange at de aldri helt blir akseptert som «helt norske». Når voldshendelser eller drap umiddelbart kobles til innvandring, kan følelsen av utenforskap forsterkes – uansett om gjerningspersonen faktisk har innvandrerbakgrunn eller ikke.

Samtidig finnes det svært bred enighet blant innvandrere om at alle må ta ansvar for sine handlinger. Det å følge loven i landet man bor i er en selvfølge, og de som begår forbrytelser må stilles til ansvar på lik linje med alle andre.

‍

"De vil kaste meg ut"

‍

I sosiale medier og kommentarfeltene eskalerer debatten ofte raskt.

Noen punkter å tenke på før man publiserer innlegg:

Minoritetsstress: Innvandrere kan føle seg dømt eller ansvarlige for andres handlinger.

Tidlige beskyldninger: Spekulasjoner om etnisitet forsterker stereotypier og feilaktige antakelser.

Tragedier med dobbel minoritetsbakgrunn: Når både offer og gjerningsperson har innvandrerbakgrunn, kan utenforskap føles sterkere.

Ekte versus oppfattet: Mange reflekterer over hva venner og kollegaer ègentlig tenker om innvandrere. Fokus burde være på forebygging og samfunnstiltak, ikke politisk merkelapp.

‍

Hva bør vi egentlig fokusere på?

Når slike hendelser skjer, blir spørsmålet altfor ofte: «Var han eller hun innvandrer?» Men burde vi ikke heller spørre:

• Hva var motivet bak handlingen?
• Hvilke svakheter i systemet gjorde dette mulig?
• Kunne det vært forebygget? Burde ansatte hatt voldsalarm når de jobbet alene?

‍

Det som virkelig står på spill

Det som virkelig er vondt, er ikke nasjonaliteten til gjerningspersonen, men at et menneske mistet livet. At en familie sitter igjen i dyp sorg, med et tomrom som aldri kan fylles. Det er tragedien.

Når vi fokuserer på etnisitet fremfor handling, risikerer vi å splitte samfunnet mer enn nødvendig. Vi bygger murer i stedet for broer, og vi gir næring til hatet som allerede ligger latent hos noen.

Det vi bør kjempe for, er et samfunn som forebygger tragedier – ikke et samfunn som deler mennesker inn i «oss» og «dem».

‍

Når bør etnisitet egentlig opplyses?

Hver gang etnisitet blir publisert, tenker folk flest enten «godt det ikke var en nordmann» eller «alltid en innvandrer» – og like ofte motsatt: «godt det ikke var en innvandrer». Reaksjonene blir en slags kollektiv lettelse for noen, og en kollektiv byrde for andre. For i realiteten er det ingen grupper som ønsker å bidra negativt til statistikken.

Afrikanere kjenner på stigma når de blir nevnt i negative sammenhenger. Nordmenn kan føle på skam når gjerningspersonen er etnisk norsk. Det samme gjelder andre grupper – pakistanere, afghanere, somaliere, Ukrainer, polske eller syrere. Uansett hvor man kommer fra, er det en tung følelse å bære når enkeltpersoners handlinger trekkes frem som representasjon for «ditt folk».

‍

Fra stolthet til stigma: Hvordan vi snakker om etnisitet i media

Samtidig ser vi at når noe positivt skjer – når en idrettsutøver tar gull, når en forsker gjør et banebrytende funn eller når en norsk-somalisk eller norsk-pakistansk kunstner setter Norge på kartet – da blir de umiddelbart «norske». Da glemmes skillet mellom «oss» og «dem».

‍

Når bør mediene opplyse om etnisitet – tidlig for å unngå spekulasjoner, eller vente for å forhindre stigma?

Dette spørsmålet om fra stolhet til stigma viser et paradoks: Alle mennesker, uansett bakgrunn, ønsker å identifiseres med det positive og ta avstand fra det negative.

Derfor er spørsmålet til mediene viktig:

‍Når er det riktig å opplyse om etnisitet? Bør det skje tidlig for å unngå spekulasjoner, eller bør man vente for å forhindre kollektiv stigmatisering?

‍

Avsluttende refleksjoner

‍

• Er vi med på å spre hat når vi hiver oss inn i kommentarfeltene?
• Er vi flinke nok til å vente på fakta før vi trekker konklusjoner?
• Ser vi hele bildet, eller bare det som passer vårt eget verdenssyn?

‍

Politiske merkelapper