Når tilliten svikter: Systemmistillit og vegring mot psykisk helsehjelp

Systemmistillit handler ikke bare om politikk og byråkrati – det er ofte personlig.
For mange mennesker, spesielt de som har vært gjennom vonde opplevelser, kan tanken på å oppsøke hjelp være forbundet med usikkerhet, frykt og en dyp følelse av at «systemet ikke er for meg».

Selv i et samfunn med gratis helsetjenester, høy kompetanse og sterke rettigheter, velger mange å bære sine psykiske byrder alene.

Et rop som stilner før det blir hørt

‍
Når man føler seg liten i møte med et stort system – enten det er NAV, helsetjenesten, barnevern eller psykisk helsevern – kan det føles tryggere å holde alt inne. Mange har opplevd ikke å bli trodd, ikke bli møtt med forståelse, eller at hjelpen de fikk, ikke tok tak i det egentlige problemet. Det skaper en mistillit som går i arv – i nabolag, i familier og i generasjoner.

«Vi ordner opp i familien» – kulturelle mønstre og barrierer

‍
I enkelte miljøer, særlig blant noen innvandrerfamilier, finnes det fortsatt sterke normer om at man ikke skal «snakke med fremmede om problemer i hjemmet». Psykisk smerte skal bæres i stillhet, og lojalitet til familien veier tyngre enn behovet for ekstern hjelp. Dette er ikke en «kulturell feil», men et tankesett som er blitt videreført i møte med livets mange utfordringer – ofte i kombinasjon med erfaringer av stigmatisering, diskriminering og tap av tillit.

Denne holdningen – «vi ordner opp innad i familien» – eksisterer ikke bare i innvandrerfamilier. Den lever også blant etniske nordmenn, særlig i miljøer preget av skamkultur, rigid maskulinitet eller lav tillit til myndigheter. Det handler ikke om etnisitet, men om erfaringer og tillit. Om man opplever at samfunnet virkelig lytter og respekterer.

‍

Skammen over å trenge hjelp

‍
Stigma knyttet til psykisk helse er en av de største barrierene vi står overfor. Å be om hjelp tolkes fortsatt i mange miljøer som svakhet, noe man bør skamme seg over. Dette bidrar til isolasjon, stillhet og forverring. Den som sliter, blir gående alene – og samfunnet går glipp av muligheten til å hjelpe i tide.

‍

Det du ikke vet har du ikke vondt av.. .

‍Mange vokser opp med tanken om at det å skjule vanskelige sannheter beskytter oss mot smerte. Men ofte er det nettopp det motsatte som skjer.

Å ikke vite, eller å bli holdt utenfor viktige sammenhenger, kan skape større usikkerhet, forvirring og indre uro. Når vi får innsikt i vår egen historie – om familie, foreldre og de utfordringene de har møtt – kan vi forstå oss selv bedre.

Sannheten, selv om den kan være tøff, gir oss muligheten til å bearbeide følelser, bygge sterkere relasjoner og bryte negative mønstre. Hvite løgner kan virke beskyttende på kort sikt, men åpenhet og ærlighet skaper grunnlag for ekte trygghet og tilhørighet.

"Gå til psykolog, så dine barn ikke trenger det."

‍Traumer kan bli som usynlige arv som går i generasjoner – fra foreldre til barn, og videre gjennom kulturer. Når vi bærer på ubehandlede vonde opplevelser, risikerer vi å videreføre smerte og ubalanser i våre nære relasjoner uten å være klar over det.

Å søke hjelp hos en psykolog handler ikke bare om å ta vare på seg selv her og nå, men også om å bryte denne sirkelen. Ved å jobbe med egne traumer, kan vi skape trygghet og stabilitet for våre barn – slik at de vokser opp med mindre frykt, mer tillit og en sunnere måte å håndtere følelser på. Det er en investering i fremtiden, som gir barna dine bedre forutsetninger for å leve frie fra gamle sår og mønstre.

‍

Hva kan vi gjøre?

‍
Tilliten må bygges, ikke kreves. Systemene må være mer enn tilgjengelige – de må være varme, forståelsesfulle og kulturelt kompetente. Like viktig er det å styrke åpenhet i samtaler hjemme, på skole, på arbeidsplassen og i media. Når flere tør å si «jeg trenger hjelp», åpner det for at flere tør å følge etter.

‍

Refleksjonsspørsmål:

• Hva betyr tillit for deg – og hvordan påvirker det dine valg når du trenger hjelp?
• Har du selv unngått å søke hjelp på grunn av negative erfaringer eller kulturelle forventninger?
• Hvordan kan vi som samfunn gjøre det tryggere og enklere for flere å søke psykisk helsehjelp?
• Har du noen i livet ditt som kanskje trenger støtte, men som vegrer seg for å be om hjelp?

‍