Likegyldighet
Når nysgjerrigheten stilner: Om fordommer og kunnskapsløshet
Vi lever i en verden som aldri har vært mer tilkoblet. Vi har tilgang til hverandres historier, tradisjoner og livssyn med et tastetrykk.
Likevel opplever mange at det som er annerledes, fremdeles møtes med skepsis og avstand. Hvorfor er det slik?
Uvitenhet som grobunn for fordommer
Mange fordommer springer ut fra manglende kunnskap. Det vi ikke kjenner, kan fort oppleves som fremmed – og det fremmede kan vekke ubehag. I stedet for å stille spørsmål, trekker vi konklusjoner. I stedet for å søke forståelse, holder vi oss til gamle forestillinger.
Det betyr ikke nødvendigvis at man er ondsinnet – ofte handler det om vaner, om miljø og om hva man har blitt fortalt. Likevel må vi alle ta ansvar for å se forbi det vi "tror vi vet". For først når vi lytter, kan vi virkelig lære.
Et tapt rom for undring
Vi lærer barn å være nysgjerrige. Å spørre hvorfor, og å stille spørsmål ved det de ikke forstår. Men hva skjer med denne nysgjerrigheten når vi blir voksne? For mange stilner undringen i møte med nye kulturer, livssyn og identiteter. Vi antar, i stedet for å spørre.
Vi diskuterer, uten først å lytte.
Nysgjerrighet er et av våre viktigste verktøy for å bygge broer – både mellom mennesker og mellom verdener.
Den gjør oss i stand til å se det menneskelige i det som først kan virke fremmed.
Behovet for en åpen offentlighet
I samfunnsdebatten ser vi ofte harde fronter, spesielt når det handler om verdier, identitet og kulturelle forskjeller. Dette kan føre til at mange kvier seg for å si noe i det hele tatt – i frykt for å trå feil eller bli misforstått.
Men det finnes en vei mellom stillhet og steile fronter: en undrende, oppriktig samtale. En samtale som er åpen for nye perspektiver, men som samtidig holder fast på respekt og menneskerettigheter som felles grunnlag.
Når vi tier, gir vi rom
Et av de mer alvorlige trekkene ved samfunnsutviklingen i dag, er hvordan snevre og polariserende menneskesyn kan spre seg – ikke nødvendigvis fordi mange støtter dem, men fordi få sier imot. Når fordomsfulle ytringer og holdninger får stå uimotsagt, kan de normaliseres i det stille. Det som før ville blitt sett på som uakseptabelt, begynner å fremstå som "bare en mening blant flere".
Dette er ikke et spørsmål om å kvele uenighet eller meningsmangfold. Tvert imot – demokratiet forutsetter uenighet og debatt. Men det finnes en viktig grense mellom legitim uenighet og holdninger som undergraver andres rett til å være seg selv. Når vi ikke tar til motmæle mot slike holdninger, mister vi gradvis det verdigrunnlaget som skal beskytte både fellesskapet og enkeltmennesket.
Hat og frykt trives i stillhetens rom
Hat og frykt vokser ikke nødvendigvis fordi mennesker aktivt søker det – men fordi uvitenhet, usikkerhet og gamle forestillinger får stå ubearbeidet. Når ingen utfordrer de negative stereotypiene, får de næring. Når vi lar hånlige kommentarer, generaliseringer eller avvisende holdninger passere uten spørsmål, lar vi frykt og fremmedgjøring få feste.
Over tid kan dette føre til et kaldere og mer delt samfunn, der mennesker blir redde for å vise hvem de er, og hvor minoriteter føler seg stadig mer utsatt. Derfor er det viktig at vi – på hver vår måte – bruker stemmen vår. Ikke alltid ved å gå i demonstrasjonstog eller skrive innlegg i avisen, men kanskje bare ved å stille et rolig spørsmål: Hva bygger du det på? eller Har du tenkt på det fra en annen vinkel?
Er du nysgjerrig?
- Når stilte du sist et åpent og nysgjerrig spørsmål til noen som tenker annerledes enn deg?
- Hvordan kan vi fremme undring og kunnskap i stedet for mistenksomhet og avstand?
- Hvilket ansvar har vi som enkeltpersoner – og som samfunn – for å motvirke fordommer?
