I en tid der internett, musikk og TV-serier krysser landegrenser raskere enn noen gang før, har språket vi omgir oss med blitt stadig mer preget av amerikansk kultur.

‍

Om bruk av N-ordet: Et spørsmål om respekt, ikke frihet.

‍
Språk har stor kraft. Noen ord bærer med seg humor og varme, andre vekker minner, og enkelte skaper ubehag – uavhengig av intensjonen bak.

‍

Ord som bærer – og sårer

Et ord som særlig har fått fornyet oppmerksomhet i vår tid, er det såkalte N-ordet, tidligere brukt om mennesker med afrikansk bakgrunn. I dag oppfattes dette ordet av mange som nedsettende og sårende, og debatten om dets bruk rører ved dyptliggende spørsmål om identitet, makt og historisk bevissthet.

‍

Intensjon, makt og taushet

‍
Enkelte hevder at de fortsatt bruker ordet fordi de «ikke mener noe vondt med det», eller fordi de kjenner noen som «ikke har noe imot å bli kalt det». Det er ikke uvanlig å høre argumenter som:

‍«Jeg har en afrikansk venn som sier det er greit.»

‍
Men dette åpner opp for en viktig refleksjon: Er det faktisk greit for vedkommende – eller handler det mer om et ønske om å ikke gjøre situasjonen vanskelig, å glatte over, å bli akseptert?

‍
Sosialt press og maktubalanse gjør det ofte vanskelig å si ifra – spesielt hvis man føler at man må «tåle mer» for å bli tatt seriøst eller inkludert.

I tillegg forsterkes forvirringen av hvordan slike ord blir brukt i amerikansk populærkultur. I filmer, komedier og særlig i hiphop og rap, ser vi ofte at andre med afrikansk bakgrunn bruker en omskrevet versjon av ordet seg imellom – ofte i en kameratslig, ironisk eller selvironisk tone. Mange unge, uansett bakgrunn, tar dette videre uten å forstå den kulturelle og historiske konteksten det er forankret i.

‍

Historie, eierskap og ansvar

‍
Det som gjerne overses, er at denne formen for språklig eierskap i USA er et resultat av dyp smerte, opprør og et forsøk på å ta tilbake kontroll over språk som ble brukt for å undertrykke.
Det betyr ikke at ordet er greit å bruke på tvers av hudfarge, land eller kontekst. Det betyr heller ikke at det kan løftes ut av én kultur og brukes i en annen – uten konsekvenser.

I Norge har ordet neger ingen positiv eller nøytral tradisjon i dagligtale. Det tilhører en tid der mennesker ble definert og rangert ut fra hudfarge. Orde neger eller negro ble brukt i bøker, lærebøker, barneprogrammer, krydder, sanger, farge– ofte uten onde hensikter, men like fullt med en underliggende antagelse om «den andre», «den eksotiske», eller «den fremmede». Det er denne historiske klangen som henger igjen – og som mange i dag ønsker å legge bak seg.

Et annet aspekt handler om hvordan vi forholder oss til begreper som «svart» og «hvit» som hudfarger. Faktisk er ingen mennesker bokstavelig svarte eller hvite – de fleste har ulike nyanser av brun, beige eller lys rosa hud. Likevel brukes disse begrepene som identitetsmarkører. Det viser at ordene ikke beskriver farger i bokstavelig forstand, men sosiale og kulturelle posisjoner – og nettopp derfor må vi være bevisste på hva vi sier og hvorfor vi sier det.

Det handler til syvende og sist ikke om å «forby» ord eller sensurere folk, men om å oppfordre til større bevissthet.
Det handler om å forstå at et ord kan såre – selv når det ikke var ment sånn. Og det handler om å møte hverandre med respekt, i stedet for å insistere på retten til å provosere.

‍

"Pen negresse" – et kompliment med en tung klang

‍
Noen ganger blir ord pakket inn i det som ser ut som et kompliment – som når noen sier "du er en pen negresse" eller "dere negre er så pene". På overflaten kan det virke positivt, men ordene bærer med seg en lang historie av utenforskap, eksotifisering og generalisering. Begrepet "negresse" er en kjønnet variant av "neger", som i seg selv stammer fra det latinske ordet niger, som betyr svart.

I moderne norsk er både neger og negresse regnet som foreldede og belastede uttrykk. De ble brukt i en tid der mennesker med mørk hud ble definert og omtalt ut fra hudfarge alene – ofte i sammenhenger preget av kolonialisme, slaveri og rasisme.

Å si "pen negresse" reduserer en person til sin hudfarge og sitt kjønn – og rammes inn i et språk som historisk har blitt brukt for å skille "dem" fra "oss". Det hjelper ikke at ordet "pen" er ment som et kompliment; det visker ikke ut den nedlatende undertonen som følger med bruken av selve begrepet. Det er viktig å forstå at et ord med rasistisk fortid ikke blir nøytralt eller vennlig av å kombineres med hyggelige adjektiv. Tvert imot bidrar det til å opprettholde gamle forestillinger og stereotypier. Derfor er det ikke greit – og det er fortsatt sårende, uavhengig av intensjonen.

‍

"Mulatt" – et ord med brutalt opphav

‍
Ordet mulatt har lenge blitt brukt om personer som har en hvit og en svart forelder, ofte i koloniale kontekster. Men opprinnelsen til ordet er både dypt problematisk og lite kjent. Det kommer trolig fra det spanske ordet "mulato", som igjen stammer fra "mulo" – et dyr som er en krysning mellom hest og esel.

I denne sammenhengen ble mennesker med blandet bakgrunn altså sammenlignet med muldyr: et vesen som verken tilhører den ene eller den andre arten, og som i tillegg tradisjonelt har blitt sett på som mindre verdifullt.

Denne historiske betydningen – om enn delvis omstridt – peker på hvordan begrepet mulatt har blitt brukt for å gjøre mennesker til noe "mellom", noe "annet", noe som ikke fullt ut får tilhøre.

Det speiler en tid der blod og rase ble rangert, og der blandet identitet ble sett på som problematisk eller mindreverdig. Selv om ordet i dag fortsatt brukes enkelte steder uten ondsinnet hensikt, bærer det med seg denne bagasjen – og bør derfor behandles med stor varsomhet.

Mange opplever det som nedverdigende og gammeldags, og ønsker heller å bli omtalt med begreper som anerkjenner deres hele menneskelighet – ikke bare avstamning.

‍

Hva tenker du?

• Hvordan kan vi styrke forståelsen av hvorfor enkelte ord er problematiske – og samtidig skape et klima der folk tør å stille spørsmål, lære, og justere seg uten å bli skammet ut?
• Hvor går grensen mellom å bruke et ord fordi man "alltid har gjort det", og å ta ansvar for hvordan det oppfattes i dag?
• Hvilken rolle spiller intensjon kontra virkning når det gjelder språk som sårer?
• Hvordan kan vi skape trygge rom der folk både kan dele sine erfaringer og stille spørsmål uten frykt for å bli fordømt?
• Hva betyr det egentlig å "eie" et ord? Kan en gruppe ta tilbake et ord som ble brukt mot dem – og hvor går grensene for andres bruk av det?
• Hvordan kan vi snakke med barn og unge om vanskelige ord og historisk bagasje – uten å skape frykt, men heller nysgjerrighet og empati?
• Når er det riktig å si ifra – og hvordan kan vi gjøre det på en måte som bygger broer i stedet for murer?
• Hvordan balanserer vi behovet for ytringsfrihet med ansvaret vi har overfor hverandre som medmennesker?