Å søke svar i sorgen
En ufattelig tragedie
Drapet på Tamima har satt dype spor. Det er ikke bare et personlig tap for hennes nærmeste, men også et varsko for hele samfunnet. En ung kvinne som viet livet sitt til å hjelpe andre, ble fratatt sitt eget mens hun var på jobb. Hun var alene i en utsatt situasjon – i et tilbud som skulle være et steg mot trygghet for beboerne.
Når slikt skjer, berøres ikke bare én institusjon, men hele hjelpeapparatet. Mange som jobber i lignende roller kjenner seg igjen i situasjonen. Det kunne vært dem.
Når rasisme dreper
Drapet på Tamima har rystet oss, ikke bare fordi hun ble drept på jobb, men fordi det etterforskes som et hatmotivert angrep. Når høyreekstreme holdninger får vokse, og mennesker blir angrepet for hvem de er, er det ikke lenger bare ord – det er livsfarlig. Rasisme kan drepe, og vi som samfunn må ta det inn over oss. Stillhet og systemsvikt er ikke nøytralitet – det er risiko.
Alene på jobb – men hvem har ansvaret?
Tamimas død er en av flere tragiske hendelser der ansatte i barnevernsboliger og lignende tjenester har mistet livet på jobb. Det peker på en alvorlig systemsvikt som krever oppmerksomhet og handling. Når man jobber tett på ungdom med store og sammensatte utfordringer, kan risikoen være betydelig – og da må sikkerheten være det samme. Det handler ikke bare om bemanning, men også om kompetanse, støtte og tydelige rammer for oppfølging og beredskap – uavhengig av om tjenesten drives av det offentlige eller private aktører.
Når kunnskap ikke fører til handling
I ettertid er det kjent at gjerningspersonen hadde vært i søkelyset for høyreekstreme holdninger, og var kjent av PST. Likevel bodde han i et tilbud der ansatte jobbet alene, også om natten.
Hvordan ble informasjon om hans radikalisering behandlet? Ble det delt med de som trengte den mest – de som faktisk sto i direkte kontakt med ham? Hvis ikke, hvorfor? Og hvordan kan vi sikre at det ikke skjer igjen?
Å være trygg på jobb må være et grunnprinsipp
Dette er ikke første gang en offentlig ansatt mister livet på jobb. Når mennesker i hjelpetjenestene – de som skal stå nærmest dem som trenger det mest – utsettes for vold og drap, er det et varsku vi ikke har råd til å ignorere.
Trygghet i arbeidshverdagen er ikke et privilegium. Det er en forutsetning. Uansett om man jobber i NAV, barnevern, helse eller botiltak, må man kunne stole på at systemet rundt stiller opp – med gode rutiner, tydelig ansvar og nødvendig støtte.
Trygghet som en del av kompetansen
Mange ansatte i barnevern, helse og omsorg står daglig i krevende situasjoner med mennesker som kan ha sterke reaksjoner, psykiske lidelser eller atferdsutfordringer. Det er en viktig og meningsfull jobb – men også en jobb som kan innebære risiko. Derfor bør vi stille spørsmål ved om utdanningene som forbereder miljøarbeidere, barne- og ungdomsarbeidere og andre i førstelinjen, gir tilstrekkelig opplæring i konflikthåndtering, selvbeskyttelse og vergeteknikker?
Dette handler ikke om å møte mennesker med mistillit, men om å sikre at de som jobber tett på sårbare grupper, også har verktøyene som trengs for å ivareta både andres og egen sikkerhet. Det bør være en selvfølge at både grunnutdanning og arbeidsplasser legger til rette for jevnlig og relevant vergetrening – som en naturlig del av det å skape trygge tjenester for alle.
Et ansvar vi ikke kan se bort fra
Sorgen etter Tamima vil leve lenge. Men med sorgen kommer også et ansvar: for å lære, for å forbedre, og for å handle. Hvis denne tragedien ikke fører til endring, svikter vi ikke bare henne – men også alle de som fortsatt står i døgnbemannede stillinger, med hjerte for faget, men ofte med for små rammer.
Å søke svar i sorgen handler ikke bare om å forstå hva som gikk galt. Det handler om å forhindre at det skjer igjen.